Moro med Insomnia Blogg

Jeg er litt av en prat radio kjenner, så er mange av oss som reiser langrenn på jevnlig basis. Jeg ble introdusert til Talk Radio for omtrent åtte år siden nå, og en av mine første favoritter var funnet kyst til kyst AM med Art Bell.

På den tiden Art var faktisk ikke verten, men Ian Punnit. Ikke å ha hørt Art Jeg trodde Ian var en fin vert (og fremdeles gjør faktisk). Kunst tilbake og jeg fant en viss magi som Ian manglet (men litt). Kunst kan ta en åpenbar imbecile eller mutter-jobben og leve på luft og ringe ikke bare utholdelig, men fornøyelig, selv troverdige når det helt klart ikke. Senere fikk jeg inntrykk av at noen av Art's gjester og innringere var manus - som du ikke ville vite om du ikke hadde hørt for en betydelig periode.

Kunst og deretter levert showet over til George Noory, som jeg gjorde mitt beste for å gi tid og tro på, men alltid følt at han hadde ikke helt kutte sennep (ikke for mangel på prøve). Mitt problem med George er at han lider ingen idioter, som ærlig det overnaturlige, fremmede, Bigfoot, konspirasjon sirkler er chock full av. Selv om jeg setter pris på hans oppriktige søke etter sannheten, han nesten alltid kommer ut som den empiriske vitenskapsmann som kutt og forklaring korte rett og slett fordi den ikke faller i konvensjonell tenkning.

Jeg har alltid betraktet kyst til kyst for å være en odyssé av sinnet for min søvnløshet og andre insomniacs. Selv om vi alle lengter etter å finne den definitive bevis for de ovennevnte overflødighetshorn av hva som ansees for å være pseudo vitenskap, moroa ved midnatt er sortering av pakk og grifters.

Mitt råd til George: Ta en side fra Art's lek bok - lytte, deretter svare på en måte å intriger publikum, i stedet for å overprøve alt håp ved første tegn på shenanigans. Kanskje til og med vurdere å tillate en skript nå og da (wink).

Det var en kjedelig, sky-dekket, tidlig høstdag da min kompis Brian og jeg, da fortsatt i våre tenåringer, bestemmes det var på tide for oss å komme frem til den mest betydelige vitenskapelige funnene av århundret. Vi skulle finne Sasquatch.
"... Vi hadde
Oppnå det så mange andre hadde mislyktes i å gjøre: etablere eksistensen av dette mystiske sagnomsuste Behemoth. "

Vi hadde alltid hatt en interesse i en cryptozoological enigma, Bigfoot, avskyelige snømann, Loch Ness Monster, Champ, Møllmannen, du kaller det, var vi inn i det, men Bigfoot var vår favoritt, og vår prioritet. Vi var urokkelig etter vår mening at vi skulle oppnå det så mange andre hadde mislyktes i å gjøre: demonstrere eksistensen av denne mystifying legendariske Goliat.

Nå må du huske på, var dette i årene før vi hadde disse fantastiske online databaser av Bigfoot observasjoner og data som vi har kommende tida, så muligheten for at Sasquatch ikke kunne bli boende våre lokale skogene aldri gikk inn i hodene våre. Vi beregnet, "Hey, er området drapert med skog, har Sasquatch må" være der ute et sted! "Så med det heftig, men naive overbevisning regi oss, begynner vi på som ensformig dagen til den lokale timberlands for å nå våre mål.

Vi gikk dagen gjennom, gikk gjennom åser og daler, bekker og ugjennomtrengelig børste, over steinblokker, steiner og hva andre elementære hindringer som var i sporet vårt. Vår linje med visjon var kort til de beste, for selv om det var tidlig høst, ble bladene fortsatt på trærne og skogen var svært tett og gjengrodd i regionen. Det var ca 02:30 til 03:00 på ettermiddagen når vi til slutt stoppet i en pause. Vi satte oss ned der, helt opp på toppen av denne lia, snakker over spørsmålet om å se dyret, og klynkende litt om vår tørst og sult fordi lidenskap vårt for å få arbeidet i gang verken blant oss hadde hatt tilstedeværelse av dommen til Jørgensens H2O. Det var mens vi snakket om disse tingene som vi først oppdaget lyden.
"Du hørte det også?" Brian spurte.

"Ja, er noe her ute hos oss.

Vi begge brøt midten av setningen, og så på hverandre.

"Du hørte det også?" Brian spurte.

"Ja, er noe her ute hos oss." Svarte jeg.

Det var et minutt, nesten undistinguished lyd til å begynne med, bare en hvisken foliages og kratt fra et sted fremover. Vi opphisset skannet den tykke vekst før av oss å prøve og finne ut nærheten av hva hadde laget bråk, men veksten var så tett vi kunne ikke se så langt. Da hørte vi det igjen, nærmere nå, og litt støyende. Noe var utvilsomt nærmet oss.

Det var frustrerende som vi begge visste at dette dyret var blitt veldig nær, men vi har fortsatt ikke kunne visualisere det på grunn av denseness av kratt og trær. Nok en gang, lyden, og igjen en bagatell litt koseligere! Nå må jeg forklare at mens denne lyden var ikke earthshaking, hvordan det føltes som for meg var at det denne ting kunne være, var det kom på oss veldig forsiktig, Kanhende her våre hver bevegelse mens vi kunne fortsatt ikke se den.
"Brått, uten annen lyd for å advare meg skapningen brast gjennom tunge børsten ikke 15 meter fra der jeg var!"

Det var omtrent på den tiden da det begynte å skje for oss at det kanskje tar turen ut i skogen, helt ubevæpnet og forsvarsløse, på jakt etter en skapning som stod i overkant av syv fot og veide minst 400 pounds, et dyr som kanskje ikke er veldig glad for at vi hadde bestemt seg for å invadere det territorium, ikke kan ha vært det mest fornuftig beslutning vi noensinne hadde gjort.

Der støyen om igjen! Nå var det veldig, veldig nær! Så fra bak meg hørte jeg en mye høyere ruckus. Overrasket over dette, hoppet jeg og snudde seg raskt, å forestille seg at kanskje en Bigfoot hadde snike seg på oss bakfra også, men jeg raskt innså at årsaken til denne nye lyden var helt annen helt.

Jeg sto der helt lamslått da jeg så Brian, min tilsynelatende dristige og pålitelige venn og kollega etterforsker kjører full tilt tilbake av bakken, bort fra meg og enhver tenkelig fare. Han var allerede 40 meter unna, og beveger seg så fort han kunne mellom grenene, pensel og andre hindringer. Jeg hadde ikke engang gidder å gråte etter ham, var det allerede for sent.

Så, som en underlig kombinasjon av hellige skrekk og adrenalin mikset med ville nysgjerrighet strømmet gjennom kroppen min jeg bare snudde seg og ventet på min skjebne med de nærmer demon. Plutselig, uten annen lyd for å advare meg skapningen brast gjennom tunge børsten ikke 15 meter fra der jeg var! Vi begge sto der, pusten rask, hver stirre den andre ned, hver og en dimensjonering opp mulig trussel av de andre! Det var da jeg innså at dyret som var blitt sakte kommer på oss hele denne tiden ikke var Bigfoot i det hele tatt, .... Men en svart-hvitt kattunge. Heldigvis for meg er det atferd var ganske godartet og unaggressive, og ha tilfredse det er nysgjerrighet, det da hoppet tilbake i kratt og raskt forsvant.

Det var store som kattunger går. Vi senere beregnet ut fra dybden på sporene at det gikk leastwise 1-3/4 pounds, men var mer plausibel å veie inn på en solid 2, med en høyde på ca 7 inches og en skritt som vi beregnet fra sporene som skal om 2 til 2-3/4 inches. Vi ville ha laget en støpt av sporene, men vi hadde ikke tenkt å ta med gips heller.

Jeg vendte så å oppdage at omtrent 70 meter ned bakken, Brian stående og se. Han hadde stoppet der og sett det hele møtet går ned fra sin overtok stillingen som sikkerhet. Unødvendig å si at han hadde kjørt i absolutte hellige terror fra en liten kattunge tegnet mye hånlig verbal tukt fra meg selv hele veien ned igjen ut av skogen. Selv den dag i dag vi spøk hysterisk som historien om denne legendariske Kitty møte er fortalt til familie, venner, og stort sett alle andre som ønsker å * høre meg fortelle om hvordan i en tid med terror, min mest pålitelige venn øde meg å det han trodde var Bigfoot, men viste seg å være en tiss feline. Nå gir jeg denne historien til alle dere besøker dette nettstedet, slik at han aldri kommer til å leve dette ned.